sirkler.

det er rart dette med sollyset. Hvordan det får de fleste mennesker til å skinne. Til å løfte et ansikt som ser ut til å ha hengt på bakkenivå i flere måneder. Grånyansene forsvinner som en sigende tåke og blir erstattet av nynnende vesener. Når jeg ser dere på gaten pleier jeg å legge merke til måten dere myser på. Hvordan bitterheten tar over et ansikt i kulden, med kvasse øyenbryn som peker nedover. Nå peker de oppover, og mysene forblir med et glitrende smil om munnen. Det er en fryd for øyet.

i samme øyeblikk som sollyset fremtrer og belyser alt i front, blir skyggene i bakgrunnen hardere. Det svarte blir svartere og vi glemmer. Ikke nødvendigvis fordi vi bestemmer det, det bare skjer. Vi nekter oss over lengre tid å se tilbake, og den ene kvelden når alt annet på dagen har gått skeis, og vi sitter der med kul i panna og et hjemsøkende sinne fra fortiden omringer som et uvær uten like.

så går det over, over natten, og vi våkner til sollys.

xx.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s