perspektiv.

i dag sto jeg foran kamera til en sak som kommer i butikkhylla faktisk. Det er jo en første gang. Jeg gleder meg veldig til å se det ferdige resultatet både i tekst og bilder, men det er mye mer nervepirrende enn jeg trodde det skulle være. Det er liksom så.. personlig.

jeg tenker litt på hva som er grunnen til at jeg har laget et såpass alvorlig tema, kall det image om du vil, på instagram-kontoen min. Jeg har en tendens til å falle dypere, inn i det dystre, men med en ironisk tone. Er det et tegn på likegyldighet, eller er det en måte å håndtere følelsene på, det å dele disse bildene? Og hvis det er sånn at jeg håndterer følelser basert på likegyldigheten, er det da givende? Og gir det meg noe i det heletatt, å dele bilder for eksempel? Hva? Jeg blir gal.

jeg deler mye bilder av meg selv. Bilder stort sett jeg tar, og det har blitt en jævla sær hobby. Kommer til svigers og bare «Hei, jeg heter Sunniva og jeg liker å ta bilder av meg selv». Jeg har likt å gjøre det ganske lenge nå. Før var det bare overfladisk. Jeg syntes jeg var kul, fin i tøyet og smilte sånne utrolig falske smil til selvutløseren. Lo til og med mens jeg smile så det skulle føles mer ekte. Alene, på rommet, og uten musikk. Nå, hvis jeg var kameraet mitt, hadde jeg 1: vært sliten og 2: livredd. Hun er gal. Og det har bare gått én vei.

og det er ikke sånn at jeg tenker å slutte med det. Jeg skal tenke på det som at jeg leter etter noe, med bildene. Så kanskje jeg en dag finner det jeg leter etter.

xx.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s