jeg har falne roser foran meg

jeg har falne roser foran meg.

vanligvis hadde jeg kastet dem i søpla, kanskje beholdt de aller fineste, men nå,
nå har de stått slik, alle sammen, i flere uker.

det får meg til å tenke.. Er disse rosene en illustrasjon av det som skjer inni meg? For en provoserende tanke, men også litt tilfredsstillende. For et rot.

s.

tallerkener

ph Mille Frømyhr

i helga har jeg lagt 390 kabaler og drukket masse vin alene. Jeg er seriøs, jeg kødder ikke. Sjekka appen. 10 timer kabal siden fredag morgen. Sånn, da var rosablogg ferdiggjort så nå kan vi snakke om noe annet.

tallerkenen føles alltid rundere om høsten. Det å gå rundt den blir egentlig mye enklere, men samtidig er alt så uklart, et rent rot.

er litt melankolsk for tiden og det blir jeg alltid om høsten. Tenker litt dypere og føler for å skrive om det, men ting sitter så langt inne nå at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Føler det er så mye å prate om, men synes det er vanskelig å vinkle.

det er rart, eller det er ikke rart, men viktige tema både i motebransjen og om psyke og sånne ting, jeg får så lyst til å prate om det, særlig etter det tredje glasset med rødvin.. Også blir jeg plutselig lei av tankene for det er så mye tabu og så utrolig mange dårlige tekster rundt omkring, at jeg er redd for at grøten allerede har gått ut på dato. Så da dropper jeg det i stedet for, før jeg i det hele tatt har begynt å helle i sukkeret.

xx S.

hele verden ser deg.

mørket omfavner så plutselig. Noen ganger saktere, som å kveles under en spikret dyne. Hvem sitter med makten? Er det ikke mitt liv?

du står der, en halvmerter foran meg, forfølger meg hvoren jeg går. Alltid foran. Du gjør meg blind. Du frarøver meg friheten til å puste selv, og du elsker å holde masken.

Periodevis er jeg tilstede, ikke fordi du vil meg godt, men fordi jeg blir sterkere. Hele verden ser deg. Usynlig, kun for den ignorante.

planten på kjøkkenbenken strutter selv om mine grønne fingre burde gjenspeile noe annet. Så enkelt ser man, den brutale sannheten. Det flyter videre. Livet.

varmen i kaffekoppen sprer seg fra hånden. Det hjelper, men ikke i nærheten av hva han gir meg. Selvfølgelig. Det er jo en helt annen varme, usammenhengende fra det fysiske, reell som bare det. Kjærligheten er sterkere enn alt annet, og du kan prøve, ja, du kan bare prøve å stå i veien, egoistisk som du er.

lyset løsner. Frigir meg fra tilværelsen jeg noen ganger tviholder på, selv hvor godt jeg vet at det bare skader. Et offer for frarøvelse. En svakere setning enn hva jeg egentlig tror, kun fordi jeg… tror på den. Det er egentlig bare en overflate, som du. Ikke ekte, bare oppdiktet. Selv hvor realistisk du føles, skygge, må jeg vinne over deg.

xx.

let, så finner du.

3q5a3595foto / Ole Martin Halvorsen

sitter og venter på at boblejakken skal tørke. Har prøvd å farge den en gang til, og jeg tror den fikk til å bli litt mørkere. Et hint i hvert fall. Vurderer om jeg skal spraylakkere den, male på den, eller dekorere den med tekstil. Eventuelt lime fast nabokatta. Kanskje alle fire. Jeg må finne en grunn til å beholde den. Jeg hadde aldri kjøpt denne jakken til sin fulle pris, så da er jeg opptatt av at den har noen jævlig spesi detaljer for at jeg skal synes den er interessant. For jeg liker enda ikke fargen. Må legge til noe svart. Katta er jo litt svart.

uansett.

tenker jeg skal benytte anledningen til å snakke om et sensitivt tema. Meg selv. Hver dag popper det opp innlegg i alle mulige feeder på sosiale medier, skrevet av bloggere som har funnet seg selv. Kjempebra, tenker jeg. Så flott. Tenk å være så heldig å ha funnet seg selv i en gjennomsnittlig alder av 21 år?

er også litt nysgjerrig på hvor mange ganger en skal måtte finne seg selv i og med at det bare er én av oss? Jeg tror ikke det er snakk om å gå seg vill, jeg tror det ligger mer på å teste seg selv, som er en styrke, og å manipulere egen dømmekraft, som er en svakhet når det brukes feil. Hvis jeg legger hele skylden på et annet menneske, eller perioder i livet for den saks skyld, for at jeg ikke føler meg som meg selv, må jeg etterhvert innse at jeg også har manipulert meg selv. For det er jo tross alt jeg som gjør disse tingene, tar disse valgene. Selv om påvirkning fra andre hold kan være veiledende, og noen ganger villedende, er det fortsatt jeg som vandrer.

jeg sitter ikke på fasiten av hvem jeg er eller hvem jeg ønsker å være, men verdiene jeg har peiler meg inn i riktig fokus. Jeg trodde det var meningen med hele greia jeg, å lære mer og mer punktvis gjennom hele livsløpet. Å hele tiden prøve å forstå hvem jeg er nettopp basert på alle valgene jeg tar, noe jeg finner mye mer interesse av, enn å hige etter konklusjoner. Men nå skal vi vel bare drite i det, for nå er det trendy å være fornøyd.

hvis du er en som liker å følge trender da.

xx.

sirkler.

det er rart dette med sollyset. Hvordan det får de fleste mennesker til å skinne. Til å løfte et ansikt som ser ut til å ha hengt på bakkenivå i flere måneder. Grånyansene forsvinner som en sigende tåke og blir erstattet av nynnende vesener. Når jeg ser dere på gaten pleier jeg å legge merke til måten dere myser på. Hvordan bitterheten tar over et ansikt i kulden, med kvasse øyenbryn som peker nedover. Nå peker de oppover, og mysene forblir med et glitrende smil om munnen. Det er en fryd for øyet.

i samme øyeblikk som sollyset fremtrer og belyser alt i front, blir skyggene i bakgrunnen hardere. Det svarte blir svartere og vi glemmer. Ikke nødvendigvis fordi vi bestemmer det, det bare skjer. Vi nekter oss over lengre tid å se tilbake, og den ene kvelden når alt annet på dagen har gått skeis, og vi sitter der med kul i panna og et hjemsøkende sinne fra fortiden omringer som et uvær uten like.

så går det over, over natten, og vi våkner til sollys.

xx.

hvem er du?

frognerdårlig strykt bukse og vintage bluse. Hælene er bare for show.

«sokkene mine føles så mye strammere nå. Det kan være fordi jeg fant noen i størrelse førtifire og dro de nesten oppunder kneskåla. Heldigvis hadde jeg på meg den videste buksa jeg eier, så ingen kunne lagt merke til det. Det kan også være en metafor.

jeg går rundt blant folkene og viser meg som en åpen bok. Sidene kan virke fulle av renspikket bullshit, likesom tomme. Ja, av og til trer fornuften og alvoret fram og jeg merker de nærmer seg med trygghet og tilfredsstiller savnet etter forståelse og varme. Jeg er tilstede, men samtidig er jeg så langt borte. Når jeg kommer hjem til de fire veggene, snakker de til meg. De vekker meg fra dvalen jeg ikke en gang er sikker på om jeg vil våkne fra.

det blåser mye her. Når jeg møter luftveggen er det noe som trekker meg mot stupet. Jeg tror det er motvinden, og jeg står bare der og kikker ned. Jeg forstår hvorfor noen velger å ta steget ut til intet. Eller er det intet? Hva vet vel vi? Jeg tror ikke det er oppmerksomheten, ei heller sorgen som tar valget for dem. Det må være likegyldigheten og frykten. Jeg tar et skritt tilbake.

konseptet menneske er den enkleste ting å lese samt den vanskeligste ting å skjønne. Individualismen stiller sterkere i gruppen, samtidig som din egoistiske tro på det svekker deg totalt uten at du virker klar over det. Hvem er du? Hva er det som gjør deg til den du er, og gjør at du tar de valgene du tar? Underbevisstheten slipper frem småbiter fra fortidens jævelskap, og kommer til live i dine verste mareritt både i våken tilstand og i drømmene. Hva er det du prøver så hardt å stenge ute? Til og med når de dukker opp, følger du ikke med.

noen armer klemmer rundt meg i kjærlig omfavnelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske de aldri slapp taket. Tiden forsvinner, og stjeler ikke med seg noen ting. Det er her, det er nå. Jeg er fullstendig tilstede, og sokkene blir på magisk vis litt romsligere.»

en tekst jeg skrev for et år siden, som gir mening i ny og ne.
sov godt.

xx.

who stole the show?

herregud, vi er så fornøyde.

i et hvert rom, er det rom for kritisk tenking mener jeg. Kritikk og kritisk tenking er to veldig forskjellige måter å kommunisere på. Jeg snakker om å stille spørsmål. Stille spørsmål til bransjen jeg ved en tilfeldighet hoppet så brått inn i for tre år siden. Motebransjen.

forrige uke var det igjen duket for Oslo Runway, Norges egen lille «fashion week». Et fantastisk tiltak etter at vi mistet det forrige, uheldige forsøket. Oslo Runway (forkortet OR) består av to fullbookede dager med motevisninger fra forskjellige designere. Denne gangen var det også noen visninger før og etter som ble navnlagt «off schedule», i tillegg til Bik Bok Runway Award som ga en neve lovende nybegynnere en sjanse til å vinne en slags start-pakke, der så klart én stakk av med premien (Anne Karine Thorbjørnsen, som jeg synes var velfortjent).

alt i alt var det godt gjennomført av gjengen bak OR og This Is PR med Ditte i spissen. Jeg har deltatt på alle tre sesongene, og hver gang har det vært betraktelig med fremgang i alt fra program til internasjonal presse og modeller. Til å ha såpass dårlig med støtte fra staten, synes jeg de gjør en bra jobb og tenker i detaljer. Bortsett fra et par ting.

som stylist sitter jeg igjen med mange spørsmål, og kanskje mest til designerne. Hvorfor søker dere som designer kommersiell kunde når kun kremen av bransjen er tilstede under showet (snakker her om måten å fremstå på)? Hvor er showpiecene? Hvor er leken? De fleste i denne smørja starter med en grunntanke om å være annerledes, om å gjøre en forskjell. Jeg hørte flere etter showene som sa at grunnen til at vi er mer happy enn de internasjonale besøkende, angående hva vi nettopp har sett, er fordi vi visste hva vi skulle forvente. Tok til og med meg selv i å tenke på det samme. Hvor kjedelig er ikke den tankegangen?

hvorfor sitter kjendiser og venner på første rad, for ikke å snakke om barn?
ironisk er det at de som stort sett blir intervjuet etter showene er bloggere, som blir kjørt rundt med privatsjåfør for å skifte antrekk, hentet ut av køen inn til visningene og blir mykt plassert på første rad med en slikkepinne i hånda. Klart de er fornøyde. For så å komme med en ytring om at «front-rowen var sterk». Jeg lurer på om det faktisk er en del av budsjettet som går til disse «tiltakene», og i så fall, hvorfor blir ikke disse pengene spyttet inn i showene istedenfor? Er det ikke klærne til visningene som skal være i fokus? Jeg satt også baki der og lurte på når lekegrinda skulle slås opp. Det var vanskelig å unngå alle motebarna som var tilstede, garantert selvvalgt og av interesse for trendene for neste vår/sommer. Hvorfor var de ikke i barnehagen eller på skolen? Jeg kjenner til unntak som er av full forståelse, for eksempel etter skoletid eller de som kom utenbys fra, men har motebarna blitt den nye veskehunden? Dette har foregått en stund internasjonalt, og jeg er lutter øre om noen har en ordentlig god forklaring.

jeg vil bli overrasket. Jeg vil sitte igjen med en opplevelse, og jeg vil ha lyst til å jobbe med klærne som blir vist! Med unntak av Admir Batlak, som er i en klasse for seg selv, synes jeg faktisk ikke det var så mange som gjorde et ærlig forsøk på å lage et troverdig show. Det er uten tvil mange med fine kolleksjoner, og stort potensiale. Ja, man kan endre backdrop og flytte på stolene, men hvorfor tenker ikke designerne mer på hvordan atmosfæren rundt visningen deres tolkes av bransjen? Se på show-historien til Alexander McQueen for eksempel. Ja, vet, dustete eksempel. Det er flere jeg kan nevne som jeg synes gjorde et iherdig forsøk. Cathrine Hammel skal ha en klapp. FWSS, Diemme og Cala & Jade skal ha en klapp. Holzweiler skal ha en klapp. By Timo burde kledd opp duene i kjoler. Neida… Jeg er klar over at budsjetter ikke strekker til og at ting fort kan bli for kompliserte, som gjør at vi tyr til enkle løsninger, men enkle løsninger må ikke alltid være som alle andres. Batlak slo av musikken.

men mange av designerne som viser er kommersielle merker, de kan ikke måles opp mot de design-baserte/avant-garde-sentrerte tenker du sikkert? Nei, det er helt riktig, men det betyr heller ikke at det må være show hver gang. Hvorfor var det ingen installasjoner? Stillestående modeller, hvor publikum kunne gått og kjent på kvalitetene for eksempel, studert de få plaggene som var? Flere av de kommersielle visningene, og dette har gjentatt seg fra de forrige OR-sesongene, viste ett plagg opptil fire-fem ganger på catwalken, bare i forskjellige farger. Blir ikke det litt i overkant fyll? Det er også flere som viser omtrent samme kolleksjon hvert år, synes jeg. Å være «true to your brand» kan tolkes på mange måter… Må vi virkelig vente til Recens-gjengen er ferdige med studiene før vi kan forvente noe nytt og spennende i klesveien?

det er veldig mange selvfølgeligheter jeg har utelukket i innlegget for at det ikke skal bli for langt, som det allerede har blitt. Jeg er ikke ute etter konklusjoner, jeg er ute etter ærligheten. Vi driver kanskje verdens mest overfladiske bransje, og jeg skulle ønske det ble stilt flere spørsmål som faktisk betyr noe. Som kan skape diskusjoner og raskere fremdrift. Jeg er ikke misfornøyd og jeg gleder meg til fortsettelsen, men hvis jeg etter hver stylingjobb sa meg 100% fornøyd med jobben, ville jeg da strevd like hardt etter forbedring?

PS: Ja, jeg har lest ros og ris-spalten til Melk.

xx.